Hvorfor Norge ikke har klart å slå ned koronaviruset

Mens Norge har prøvd i 57 uker, kan en effektiv nedstengning slå ned viruset på kun fem uker.

Da Norge stengte ned 12. mars 2020, var beskjeden at tiltakene skulle vare i to uker, men at de kunne forlenges «hvis det er behov for dette». «Vår ambisjon er å slå ned viruset,» sa helseminister Bernt Høie. De aller fleste, meg selv inkludert, syntes dette var et fornuftig tiltak. Nå har det imidlertid gått 57 uker, uten at myndighetene kan garantere en normal hverdag før det har gått enda et år. Hvorfor har ikke Norge lykkes i å slå ned viruset?

Dårlig forberedelse

Onsdag 14. april kom den regjeringsoppnevnte koronakommisjonens rapport. Der får regjeringen blant annet kritikk for at de ikke var forberedt på en pandemi, at tiltakene var dårlig utredet og at det manglet en plan for å hindre importsmitte. Dette er ille nok til at Aslak Bonde, kommentator i Morgenbladet mener det er grunnlag for et mistillitsforslag mot regjeringen.

«Dommen over den manglende beredskapen er knusende, dersom man ser den i lys av det som skjedde i politikken etter terroren 22. juli 2011. Daværende opposisjonsleder Erna Solberg var krass i sin kritikk av Stoltenberg-regjeringens manglende beredskap mot terror, og et av hennes aller tydeligste valgløfter i 2013 var at hun skulle samordne ulike beredskapsmyndigheter,» skriver han.

Likevel konkluderer koronakommisjonen med at håndteringen har vært god: Norge har færre døde enn andre europeiske land og har klart seg forholdsvis godt økonomisk. Etter min mening er det ikke grunnlag for en slik konklusjon, bare fordi en rekke andre europeiske land har klart seg enda dårligere. At Norge har hatt få døde og klart seg greit økonomisk, har mer å gjøre med at innbyggerne har høy tillit til hverandre og myndighetene, at vi bor svært spredt og har verdens største statseide fond til disposisjon. Hadde tiltakene fungert så godt man kunne forventet av en regjering som tok den best tilgjengelige kunnskapen til etterretning, hadde vi ikke snakket om å leve med dem i hele ett år til.

Dette skal til for å slå ned viruset

På nettsiden EndCoronavirus.org har en rekke forskere fra noen av verdens fremste institusjoner (Harvard, MIT etc.) samlet det vi nå vet om koronaviruset og hvilke tiltak som er effektive. Ulike land deles inn i tre kategorier basert på hvor effektive tiltakene har vært: Grønn, gul og rød. Grønn betyr at det er omtrent ingen nye smittetilfeller, mens gul betyr at landet nesten har kommet dit. Blant de 26 grønne landene finner vi New Zealand, Island, Australia, Taiwan og Vietnam.

Norge er derimot et rødt land, som betyr at vi «need to take action». Grunnen til dette kommer av at myndighetene ikke har klart å implementere noen av de sentrale tiltakene som er nødvendige for å komme dit vi aller helst skulle ønske: Å bli en «Green Zone», et område uten nye smittetilfeller på to uker.

Viktigst blant disse tiltakene er å isolere smittede og å hindre importsmitte. 80 % av smitten i Wuhan var mellom familiemedlemmer. Derfor opprettet Kina egne isolasjonsområder for de smittede. Også i Oslo er smitte i familien det vanligste, uten at det har blitt iverksatt tiltak for å gjøre noe med dette. En nedstengning hjelper lite om smittede stenges inne sammen med familien sin.

Det hjelper også lite med lokale tiltak samtidig som smitte kommer inn i landet. Derfor er det intet mindre enn en skandale at regjeringen høsten 2020 tillot lobbyister fra Norsk Industri og NHO skrive regler for arbeidsinnvandring stikk i strid med faglige råd fra FHI og Helsedirektoratet. Etter en vellykket sommer kom det 80.000 (hovedsakelig arbeidere) fra Polen og Litauen som fikk fritak fra karantene og ikke ble systematisk testet. Den andre bølgen ble raskt et faktum og samfunnet måtte stenges ned igjen kort tid etterpå.

En lite effektiv mellomløsning

Hvis nedstengingen gjøres riktig, kan man oppnå status som et grønt land på kun fem uker. Dette har fordeler utover mindre sykdom og død: Land uten koronasmitte vil være mer attraktive i den internasjonale konkurransen om arbeidskraft og investeringer i tiden som kommer. Land som har vært smartere enn Norge, har nå et fortrinn. Pandemiens episenter, Wuhan, er nå tilbake til normalt: ungdommer fester og restauranter er åpne.

Selv om Kina er et autoritært regime vi ikke skal kopiere ukritisk, har vi kanskje noe å lære. Mens norske myndigheter begrunner fortsettelsen av tiltakene med at helsevesenet kan kollapse ved smitteøkning, bygget Kina et nytt sykehus på bare ti dager. I Norge har ingenting blitt gjort for å øke intensivkapasiteten, selv om både Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund oppgir at dette var en varslet katastrofe: Intensiven er overbelastet hver eneste vinter.

For å unngå flest mulig dødsfall har vi nå levd over et år i det Hans Petter Graver, jusprofessor ved UiO, kaller «Smittevernstaten» — «en dobbeltstat, med en lukket krets av byråkrater og politikere i førersetet». Dersom kunnskapen som er tilgjengelig på EndCoronavirus.org, hadde fått innflytelse, ville ikke slike autoritære tiltak trengt å vare i så lang tid.
For å slå ned viruset er medisinen en kort, men riktignok enda mer autoritær, nedstengning, med reell isolering av smittede og effektiv stopp av importsmitte.

I stedet har Norge valgt en slags mellomløsning. Resultatet er at smitten ikke har blitt slått ned og at tiltakene har vart i over et år uten en sikker ende i sikte. Vi setter nå hele vår lit til vaksiner med usikker effekt på de nye virusmutasjonene. Det er derfor på tide å tenke nytt om strategien for å komme raskest mulig tilbake til et normalt samfunn. Dette er tema for min neste artikkel.