Flokkimmunitet gjennom frihet: Samfunnet må åpnes

Trusselen fra koronaviruset er ikke lenger stor nok til å forsvare dagens smittevernsregime.

Målet med koronatiltakene er å begrense smitte og dødsfall frem til vi oppnår flokkimmunitet gjennom vaksinasjon og kan leve som normalt igjen. Vaksinasjon er imidlertid ikke den eneste måten å oppnå flokkimmunitet på. Ved å åpne opp samfunnet for de som er villige til å ta risikoen for å smittes, og dermed bli immune, oppnår vi flokkimmunitet raskere og kan gå tilbake til et normalt samfunn raskere. Før du reagerer instinktivt og tenker at det er galskap å åpne samfunnet nå, bli med på et lite tankeeksperiment:

Se for deg at koronapandemien ikke har hendt. Alt er som normalt i Norge, helt til vi oppdager et nytt virus. Vi får raskt stor kunnskap om viruset: I en befolkning uten immunitet er dødeligheten rundt 0.14 prosent, bare litt høyere enn for influensa. De eldste og de med mest alvorlige sykdommer er heldigvis immune mot viruset. For de under 40 år er overlevelsesraten godt over 99.99 prosent.

Myndighetene foreslår en nedstenging av samfunnet for å hindre smitte. Innbyggerne vet imidlertid at dette vil føre til konkurser, psykiske lidelser, ensomhet og arbeidsledighet. Myndighetene nekter å gi et klart svar på hvor lenge nedstengningen vil vare, og ønsker heller ikke å øke intensivkapasiteten på sykehusene for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. I tillegg er det ingen overbevisende plan for å hindre importsmitte dersom tiltakene skulle ha en effekt lokalt. Dessuten er lovforslagene som skal regulere hva som er lov og ikke, så kompliserte at ikke en gang myndighetene selv forstår dem.

Ville vi akseptert en nedstengning i dette fiktive scenarioet? Min påstand er at svært få, om noen, ville godtatt det. Dagens situasjon er imidlertid nesten identisk med dette fiktive eksempelet. Forskjellen er at vi har blitt resignerte og akseptert status quo. Etter at ny kunnskap og teknologi kom på banen, har forholdene som legitimerte tiltakene i begynnelsen, forandret seg radikalt. De mest sårbare er vaksinerte og behandlingen av covid-19 har tatt store steg. Stadig flere, som overlege på Haukeland sykehus Halvor Næss, mener nå at samfunnet må åpnes.

Mangelfull gjenåpningsplan

Onsdag 7. april lanserte regjeringen sin plan for gjenåpning av samfunnet, uten at befolkningen fikk noen konkrete datoer å forholde seg til. Hvis alt ikke går etter planen, slik forsinkelsen av vaksiner og potensiell mangelfull effekt av vaksinene mot mutanter kan bidra til, beskriver FHI et scenario der samfunnet ikke kan åpne før mai 2022. Dermed må vi vurdere et hittil lite debattert alternativ: gjenåpning uten at smitten er under kontroll.

Nedstengningen har en rekke negative bivirkninger, spesielt for de unge: Mange bor alene. Mange har lite oppsparte midler, og mange er ensomme. Dette gjør at noen unge velger å bryte smittevernsreglene for å få etterlengtet sosial kontakt. 6. november gikk justisminister Monica Mæland og politidirektør Benedicte Bjørnland ut i VG og sa at ungdom som fester, kan føre til at folk dør. Å slå ned på slike smittevernsbrudd med bøter på 20.000 kr eller til og med fengsel har vært en prioritet for politiet. Når over 1 million nordmenn nå har fått vaksine, holder ikke dette argumentet vann.

De som er villige til å ta risikoen for å bli smittet, bør nå få lov til å leve som normalt sammen med de som allerede er immune gjennom vaksinasjon eller tidligere infeksjon. I stedet for å debattere dette som et reelt alternativ, dreier debatten seg nå om et vaksinepass som kun gir denne friheten til vaksinerte og eventuelt dem som allerede har vært koronasmittet.

Ingvild Kjerkol, helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, mener innføringen av et vaksinepass vil være urettferdig overfor de unge og friske. Frank Rossavik, kommentator i Aftenposten, er uenig og skriver: «Man skal ikke holde samfunnet mer stengt enn nødvendig, bare fordi noen går og ruger på sjablongmessige oppfatninger om rettferdighet.» Det har han rett i, men vaksinepass er likevel ikke en god løsning. Det er dessverre altfor få som taler saken til de som lider mest under tiltakene, og setter denne lidelsen opp mot konsekvensene av å åpne opp.

Risikoen er til å leve med

«Er det juridiske grunnlaget for å opprettholde nedstengingen i ferd med å løpe ut?» spør seks professorer i Aftenposten 8.4. Om det ikke allerede har utløpt, bør en refleksjon over fakta som dette få fart på prosessen: Hundrevis av barnepsykologer har slått alarm om unges psykiske helse under nedstengningen; Universitetssykehuset i Oslo varsler om en kraftig økning i barn og unge med spiseforstyrrelser; Det var en betydelig økning i familievold og relasjonsvoldtekter i 2020. Med disse grelle konsekvensene av tiltakene er vi nødt til å våge å stille spørsmålet: Hvordan ser alternativet ut?

Det er vanskelig å vite hvor stor effekt dagens tiltak har. California var den første staten i USA som stengte ned, men smitten har vært lavere i Florida, som har vært blant de mest åpne statene. Selv om Norge har relativt få dødsfall sammenlignet med andre land i Europa, har vi ikke lykkes med å slå ned smitten. Hvorfor vi ikke har lykkes med dette, slik flere land har, er tema for min forrige artikkel om korona.

Dersom Norge åpner nå, vil de som er sårbare for alvorlig sykdom eller bor med noen sårbare, fortsatt kunne velge å opprettholde sosial distansering frem til de er vaksinerte. Smitten vil trolig øke noe blant de som bryter hjemmeisolasjonen. De som da får symptomer, vil selvsagt isolere seg. Med jevnlig testing, er risikoen ved at også unge og friske får leve fritt, lav nok til å leve med. Slik vi gjør med risikoen for å få forkjølelse, influensa, kyssesyken og andre virus- og bakterieskapte sykdommer.

For å sette risikoen i perspektiv: Vaksinen fra AstraZeneca, som har blitt stanset i Norge, gir en risiko for blodpropp som kan sammenlignes med risikoen for å krasje med fly. FHI vurderer nå å gi tillatelse til å ta vaksinen for dem som mener risikoen er verdt det. Det er bra. De skriver imidlertid også: «Beregningene forteller oss at risikoen for å dø av Covid-19 i Norge, særlig for yngre personer, er lavere enn risikoen for å dø ved å la seg vaksinere med AstraZeneca-vaksinen.» Basert på disse beregningen er det dermed vanskelig å begrunne at ungdom skal nektes å leve fritt.

Å sammenligne helsejusterte leveår

Det er lett for politikere å opprettholde tiltakene. En familie rundt seg og godt betalte hjemmekontor-jobber i staten gir immunitet mot store personlige konsekvenser. Regjeringens gjenåpningsplan baseres kun på smittenivå, intensivkapasitet (uten å gjøre noe med denne) og vaksinasjon (uten å regne med immunitet fra infeksjon). Å inkludere en strategi om flokkimmunitet gjennom smitte er betydelig mindre risikabelt med en stor andel av befolkningen vaksinert sammenlignet med fra begynnelsen av pandemien, slik Sverige forsøkte.

Fremfor å basere alt på smittenivået er det mer hensiktsmessig å vurdere responsen på koronaen ved å sammenligne helsejusterte leveår. Det vil si å beregne byrden av en sykdom sett opp mot tiltakene ved å inkludere både tapte leveår og tapt livskvalitet. Tenk deg at en frisk 17-åring som ellers ville dødd naturlig i en alder av 83 år, utvikler depresjon som følge av nedstengningen og tar livet sitt. 66 leveår går tapt, tilsvarende at 66 gamle mennesker med ett estimert leveår igjen dør av korona. Hvis man justerer for at mange av de gamle har demens, alzheimers og andre helseplager, blir den relative konsekvensen av 17-åringens død mye verre. Også alle de andre helseplagene som kommer av tiltakene, uten at liv går tapt, inngår i et slikt regnskap. Hva er verst av at en gammel person i lidelse dør noen måneder for tidlig, eller at en ungdom blir rusavhengig grunnet nedstengningen? For hver dag med nedstengning og vaksinering øker risikoen for det siste, mens risikoen for det første synker.

Trusselen fra koronaen minker i takt med økt beskyttelse fra virusets fiender: vaksiner og sollys. Storbritannia har kommet lengre enn oss i vaksineringen og gjenåpning. De planlegger å åpne det aller meste innen 21. juni. Norge bør ikke være noe dårligere. Uavhengig av hvordan man velger måle responsen på koronaen kommer vi bedre ut enn britene. Vi har både færre døde og har hatt mindre totalitære tiltak. Vi bør heller ikke være dårligere når det kommer til å gi befolkningen etterlengtet frihet og menneskelig kontakt.

Om ikke samfunnet åpnes opp for dem som selv ønsker å ta risikoen, er det minste vi kan forvente at politiet ikke jager ulydige ungdommer. Målet er nå å oppnå flokkimmunitet raskest mulig. Da må befolkningen få friheten til å ta tilgjengelige vaksiner hvis man selv ønsker det, og å eksponere seg for potensiell smitte. Myndighetene må nå ta innover seg at en stadig større andel nordmenn ikke lenger aksepterer å leve under dagens autoritære smittevernsregime.